Sigurds ´dødetale´

Noen ganger har døde menn litt de ønsker å si... dette er en slik gang...

Dødens Skip, året 791 i livets tidsregning

Jeg er død, slik er det. Striden min er til endes, nå får de som lever selv dømme meg og min strid. Jeg skriver dette mens jeg seiler bort fra Allfirda og ætta på Fenna i Vestervær, på vei til ventetiden i Marhallen. Jeg ser fram til å møte mine forfedre og sammen blote og kjempe i forberedelsen til Ragnarok.

I tre år har landet, firdaet og meg selv slitt mot onde krefter fra mange hold. Mange har kalt meg en av de onde. Av enkle bønder og folk med vrange opplysninger ble jeg felt etter at jeg en gang for alle hadde vist Allfirda hvor min trofasthet og ære lå. Stridsflokken som sammen med stavkarene kjempet mot Den unevnelige i Innfjordbotn fulgte meg. Jeg var flokkens stirdsfører da utlendingen Kalaan D'Or falt i en meningsløs holmgang med en ond ridder fra Østerled. At slaget endte med seier for Allfirdas krigere og at vi drev den onde tilbake hadde ikke virket inn på mine to banefolk.

De få dagene jeg var i Innfjordbotn hadde jeg ment å nytte til å sikre Greifir Heras styre over Fjordfirda, og avslutte mitt eget virke i firdaet. Da jeg så stavfolket samlet på samme sted fant jeg at det var på tide å bringe dem til rettes for sine handlinger de siste årene, og gjøre det klart for dem at de hadde lite fritt armslag igjen. Erkengren og Tanja så og forsto mitt standpunkt. De kom av fri vilje til min leir og la fram alt det de hadde syslet med de siste årene i Allfirda. De gjorde det også klart at de nå ønsket å samle alle gode krefter i en felles strid mot ondskapen som truet Allfirda. Etter deres mening var uvissheten og ventetiden snart på hell, og den endelige striden kom snart til å stå. Stedet var Innfjordbotn.

I dagene i forveien hadde onde folk fra Østerled krevd sjelen til ærlige allfirdinger og tvunget dem inn i sin flokk. Tuva på Vertshuset Ankeret og Kari ved Konkylien var begge den ondes tjenere. To prester fra Nidas orden var også bundet av onde krefter. Disse sto i mot dem som søkte dem og ble førere for flokken av vandøde og onde som kjempet på Den Unevneliges side.

Kalaan var gjort til Kapfir av Gaute i Fjellfirda. Han var den som samlet folkene i de første dagene. Han var den som lærte oss Thargons Hyllest som gav krigerne styrke og tåleevne under striden. Han var den som skulle lede oss i strid. Kalaan som Ferok. Han falt i holmgang, etter at han og Steinar Storgård drepte en væpner for en østerledisk ridder som sto i Den Ondes tjeneste. Da så jeg at noen måtte tre inn i hans sted og holde flokken sammen. Elementenes riddere brøt ut, men sverget troskap til Allfirdas side. De tre svarte ridderne sverget troskap til tilværelsens gode side og trådte lojalt inn i stridsflokken. Firdafolket fulgte lojalt min ledelse med Oddgeir som Stridsfører. Frie krigere på stedet av allfirdisk opphav stilte også opp i striden. Da tiden nærmet seg samlet vi stridsflokken og forklarte dem hva vi stred mot og hvordan vi skulle gå fram.

Men selv om allfirdinger og mange utlendinger sto sammen i den store striden var det de små ting som opptok de med små sinn. Blant Heras tre rådgivere var de tre slike. Grimur fant en kvinne på Ankeret som etterhvert opptok all den tid han skulle brukt til å rådgi Hera og støtte henne. Tore kalt Rakrygg lusket rundt og snakket toent med mennesker, uten å oppnå mye. Den siste, Silja Gripe, var så oppsatt på å sette Hera opp mot meg, at hun aldri klarte å se sannheten og ærligheten bak mitt virke.

Rundt i Innfjordbotn lusket også folk som hørte til den flokken av småbønder og misfornøyde firdafolk som var mine motmenn i den tiden jeg styrte Fjordfirda. Den gode Yr Vik ved Konkylien som behersket runemagiens kunst hjalp meg og Hera til å finne fram til den forrykte og morderiske Gudmund Store. En av hans venner falt tidlig, men vi fikk tatt Gudmund selv og en av hans folk. De ble begge underlagt Erkengrens magi, og til min overraskelse forklarte de at de ikke var kommet for å drepe Hera som vi trodde, men for å beskytte henne mot meg og om mulig drepe meg. Den stakkarslige Gudmund ble dratt foran en rettergang, innrømte fem drap og sa at han planla flere drap. Han var ynkelig og hans forvirrete forklaring løste seg opp som morgendugg da jeg forklarte folket som var samlet ved rettergangen sannheten. Gudmund ble dømt til døden sammen med sin følgesvenn. Gudmund selv rømte, men ble felt mens han var på rømmen. Den andre mistet hodet for firdamanns sverd.

Det ble roligere tider etter dette, jeg gjorde meg til venns med flere mennesker som var samlet på stedet. Fra før av hadde jeg fått striden med elementflokken av veien, og vi var enige om å finne ut hvorfra ryktene om elementkultens støtte til motstanden i Fjordfirda kom. Vi gjorde også håndslag om å kjempe sammen i den striden som så ut til å komme. Jeg ble også nært knyttet til Kalaan D'Or og hans usedvanlige følgesvenn Steinar. Da Kalaan falt var det nødvendig at Steinar beholdt den myndighet han hadde som Kalaans mann, og jeg gjorde ham til firdamann.

Tyrindel av Nidas Orden var på stedet med en krigermunk. Etter at de onde Nidaprestene var avslørt kom jeg i tale med disse to, og jeg lovte begge å gjøre hva jeg kunne for å holde dem i live, selv om jeg ikke hadde mye til overs for Nida-folket. Guden deres mener jeg er en smålig fyr, og jeg har aldri blotet denne guden. Men Tyrindel og hennes kriger var gode mennesker. Etter magikernes ord tjente våre motmenn på kaos og uorden. Det var med dette i tankene at jeg ikke yppet til strid med Tyrindel, men i stedet søkte å trygge hennes liv slik at stridigheten innad i Nida-folket kunne bilegges senere og da på fredelig vis.

De to frie baronene fra Neinus, Rochefort og Ossily, var i Innfjordbotn. De hadde vært i Fjellborg for å tale med Gaute, og var nå på vei til Havblikk for å tale med Ragnar i Høgfirda. I tråd med magikernes mening om at Allfirda måtte komme til ro og orden la jeg mine egne tanker om det svik disse to hadde gjort overfor sin drott - Kong Uderzo - til side. Jeg søkte i stedet å sitte med disse to ved matbordet når høvet ba seg, og de to var alltid velkommen til min leir. Da de mot slutten av dagene i Innfjordbotn opplevde at den ene av de to møyene de hadde med seg ville rømme gjorde jeg det som sto i min makt for å forhindre dette, slik at disse to ikke skulle bli fiendtlig innstil til meg eller til Allfirda. De hadde forklart at selv om Allfirdas hærflokk hadde vært av betydning under felttoget mot Neinus, var baronenes egne hærstyrker mer enn store nok til å være en egen trussel overfor Allfirda om vennskapet skulle snu seg til fiendskap.

Den siste kvelden i Innfjordbotn kom, min siste kveld i live i Allfirda. Magikerne beredte sitt rituale, og jeg beredte krigerne sammen med Oddgeir, og med hjelp av Kapfir Vanja, og Safir Vikke. Myving fra Østerled var den som gjorde det klart for meg hva og hvem vi skulle kjempe mot. Krigerne ble stilt opp i sirkel rundt magikernes sted. Vi var for få til å beskytte Ankeret mot det angrep som åpnet slaget og som rammet folket som var samlet der veldig hardt. Tapet av de liv som falt ved Vertshuset Ankeret var en del av det offer vi måtte gjøre.

Den Onde ledet selv sin stridsflokk da han kom inn i verden for å legge under seg hele Allfirda. Med sin mektige magi tvang han stridsflokken i kne, og det så lenge stygt ut for Allfirda. Da reiste magikeren Erkengren seg. En kraft strømmet ut fra ham som brøt Den Ondes makt over krigerne. Vi kjente at han var blandt oss, mannen som skulle komme ned fra fjellene og kjempe mot det onde, Ferok. Med Kalaans hjelm som merke, med Thargons Hyllest på alles lepper og med stridsgir som en elv av ild gjennom årene gikk Allfirdas folk til angrep.

Fienden ble slaktet alle som en, men med tap for oss. Min egen trofaste mann Einar falt i striden, men levde over. Roskva Hustaus ved greifirslottet i Skipakrok sin trofasthet og heder viste seg her, idet hun selv voktet over Einar da han kjempet mot stridens sår.

Magikerne fikk fred til å bruke sine krefter til å binde Den Onde. Elementenes Riddere sto selv i magikernes sirkel og var en viktig kraft for å binde den onde. Den Unevnelige ble tvunget i kne og lagt i fangenskap av magikerne, og de holdt han der, mens modige kvinner og menn kjempet mot ondskapens flokk som gang på gang forsøkte å bryte forsvarssirkelen vi rettet opp rundt magikerne. I Skjebnemesterens tempel lå Hera som da var under påvirkning av en sykdom som gav henne skjelvinger og gjorde henne svak om den ondes navn ble nevnt. Alle de som satt der ba for Allfirdas seier, og for Heras liv.

Omsider så vi et skip fra det hinsidige seile inn i viken. Fakler var tent ombord, og hele skipet var innhyllet i en dis som bar bud om at det ikke var av denne verden. Den Unevnelige ble fraktet ombord i skipet uten at stridsflokken hans maktet å forhindre det. Magikeren Aranir, og Skjebnemesterens Tvillinger fulgte med om bord. Da skipet seilte ut forstod alle som var samlet i Innfjordbotn at slaget var vunnet. Den Ondes flokk trakk seg vekk, Konkylien åpnet kranene og fred og feiring fylte Innfjordbotn den kvelden. Selv var jeg sliten og trakk meg tidlig tilbake til min egen leir. Mange kvinner og menn vant stor heder i slaget ved Innfjordbotn fergeleie denne natten, og dådene vokste i løpet av natten mens mjød og øl rant inn i slitne kropper.

Dagen etter ble et tilbakeslag. Det var som om intet av det som hadde skjedd kvelden i forveien hadde hendt. De små menneskene med små sinn drev fortsatt sitt renkespill. Fremst blandt disse var Silja Gripe. Jeg satt og spiste min frokost på Ankeret, hvor flere enn jeg turte håpe på hadde overlevd natten, da Tore Snikrygg kom luskende inn og begynte å mumle om at Hera var forsvunnet. Jeg brøt straks opp, og dro tilbake til den siden av bukta hvor min leir lå. Etterhvert fikk jeg organisert letingen. Både Grimur og Tore bidro. Likeens elementkultens folk, Kapfir Vanja, firdafolket og krigeren Bjark som hadde utmerket seg i slaget. Vi fant at det måtte ha vært minst to stunder siden Hera forsvant og at hun hadde blitt bortført i en robåt av svartkledte menn mens hun var ute og badet. Med henne hadde vært firdamannen Ulv og Silja Gripe. Vi lette etter både Hera og folk som kunne ha sett noe, men vi fant ikke ut noe. Silja lå skadd i elementens leir, uten å være i stand til å røre seg. Men det kom til å endre seg.

Jeg fikk sendt ut vesterværingene som var i Innfjordbotn for å søke etter Hera. De sverget å søke etter hennes med skipet som hadde kommet inn om morgenen. Andre folk lovte også å fortsette søket. Selv ble jeg sittende på Konkylien for å ha en viss oversikt over søket. Etterhvert ble det klart for meg at Hera neppe kom til å bli funnet i løpet av den dagen, og at det kunne gå lang tid før hun kom til rette. Jeg oppsøkte Myving Østerleding og ba ham søke etter Hera. Det synet han fortalte meg om gjorde at jeg mente at det var grunn til å tro at Hera var død. Jeg tok da en skjebnetung beslutning etter først å ha snakket med Safir Vikke.

Jeg samlet så mange som mulig av de som var i Innfjordbotn og kunngjorde at jeg pånytt tok over styringen med Fjordfirda inntil det ble klart hvor Hera var og om hun var i live. Jeg avsatte samtidig de tre rådgiverne med øyeblikkelig virkning. Safir Vikke kunngjorde like etterpå at hun og de to andre safirene kom til å samle seg og bli de som utøvde styret i Fjordfirdas indre liv, mens jeg skulle ha ansvar for det ytre som krevde en med greifirs navn. Dette falt ikke i god jord.

Krigermøya Taran Foyn sto fram og ytret seg, dette gjorde meg sint, men var ikke så viktig. Verre var Silja Gripes plutselige raseri, og den styrken hun hevdet det med, tatt i betraktning at hun kort tid i forveien hadde vært 'hardt skadd'. Hun brukte styrken til feigt å falle meg i ryggen med en dolk. Jeg segnet om og kjente at om jeg ikke kom til å dø var mine krefter raskt svinnende. Da kom den ene av de to firdafolkene fra Heimfirda og viste sitt sanne forræderiske sinn. Han gav meg banesår med en dolk som kappet livet mitt ved strupen. Det tok kort tid før valkyriene hentet meg.

Fra dette skip som bringer meg til Marhallen sender jeg hevnens forbannelse over Silja Gripe. Hun er den jeg regner som min bane. Fjordfirdingen var forblindet og forrykt. Silja Gripe var kaldblodig og småsinnet. Hennes tanke gjaldt sitt eget handelshus som ville være enehandlere i Allfirda med salt. Skam og vanære over Gripes Hus! Jeg forlater Allfirda i visshet om at mine barn Liv, Stein, Live og Inge vil hevne sin far, sammen med ætta mi, de tre safirer i Vikfirda som er meg nærskyldte, og min kusine Jarl Ylva til Fenna. Gripes Hus er undergangen nær og aldri mer kan skipene deres seile trygt utaskjærs av Allfirdas kyster!